15. jun. 2015

Home Sweet Home

Hei!

Nå er jeg tilbake i Norge, på tross av at det innlegget jeg lovte å skrive før jeg dro aldri kom. Jeg dro jo hjem uansett, jeg.

Den siste uka før jeg dro hadde en helt annen stemning enn hva det hadde vært før. Det er noe rart med det å være et sted men å innse at om akkurat så og så mange dager så er du ikke der lenger. Det verste med det er kanskje at selv om du drar tilbake på besøk så vil det aldri bli det samme igjen. Det er som om utvekslingsåret er stappet ned i et syltetøyglass som lagres i hodet mitt, men jeg har ikke tilgang til det. Jeg kommer selvfølgelig til å holde kontakten med alle de fantastiske amerikanerne mine og det er ingen tvil om at jeg skal tilbake for å besøke Kennewick. Det er bare det at high-school-opplevelsen min er over og det bør jo ikke komme som en overraskelse, men det er noe rart med det likevel.

Det verste med hele uka var å ta farvel med de jeg er mest glad i. Alle ble vel litt emosjonelle, for det skulle ikke mer enn et tre sekunders øyekontakt til før tårene trillet. Det var vanskelig, men jeg er glad for at jeg fikk tatt ordentlig farvel med alle. Vi har planer om å få besøk og å dra på besøk allerede, og det gjør det veldig mye enklere.

På den andre siden så var jeg jo kjempegira på å komme hjem. Jeg gledet meg ekstremt, og det med god grunn. Jeg fikk en veldig varm velkomst av bestevennene mine her hjemme og har tilbrakt masse tid med dem de siste dagene. Det er godt å føle at alt er som før; det er som om vi aldri har vært fra hverandre. Jeg fikk et lite omvendt kultursjokk, men dette gikk fort over og var egentlig ikke noe å bekymre seg for.

Til slutt vil jeg takke alle som har fulgt med på bloggen; jeg håper jeg har underholdt dere og kanskje hjulpet andre utvekslingsstudenter. Jeg kommer til å la bloggen være sånn som den er nå slik at andre, samt meg selv, kan få glede av den senere.

Takk for meg!




- Mari

1. jun. 2015

Last Minute Adventures

Hei!

For to uker siden dro vi som sagt til Seattle for å feire 17. mai. Først dro vi på "Museum of Nordic Heritage", hvor det var masse informasjon om utvandringen fra Norge. Etter det dro vi til "Bergen Place" og så på 17. mai-toget. Jeg ble råimponert over hvor autentisk feiringen var. De hadde pølser, solo, lefser og is, og toget var kjempelangt. Det varte i to timer og den eneste betydelige forskjellen mellom dette toget og togene vi har i Norge var at det var flere voksne enn barn, noe som gir mening hvis du smaker litt på det. Det var ikke i går at utvandringsbølgen fra Norge til USA fant sted, så naturligvis er den eldre befolkningen tettere knyttet til Norge. Det var overraskende mange som hadde bunader og alle var kjempestolte over de norske røtter deres.

Det som var morsomt var at det var flere nordmenn der, men noen av de snakket som om de befant seg i en lydtett murboks der ingen kunne fatte og begripe hva de sa. Newsflash: du feirer en NORSK HØYTID. Mange nordmenn drar til USA, akkurat sånn som deg. Men jeg setter pris på den ufrivillige åpenheten. Vi endte opp med noen ville historier til slutt. Jeg hadde avtalt å møte Orinta fra Norge som jeg ikke har sett siden Soft Landing Camp i NYC i fjor, og vi så på toget med en annen nordmann vi traff som for tiden bor i Seattle og jobber som flyvert. Det var fantastisk å omgås med landsmenn! Det høres sikkert skikkelig teit ut for deg som sitter i Norge og ikke kjenner på det, men for en følelse. Jeg ble ekstremt forvirret etterhvert av å høre norsk og engelsk bli snakket om hverandre, og innimellom visste jeg ærlig talt ikke hvilket språk jeg snakket til folk.



Russehylla.

Jeg synes dette var en veldig dempet framstilling av russetiden, haha!


Norsk fjording på utstilling. Det ble skrevet i éntall istedenfor flertall av den enkle grunn at jeg ikke vet hvordan jeg skal bøye det etter 9 måneder uten norsk påvirkning...


Åpningen av toget.




Det er nesten sånn vi gjør i Norge, da.



Forrige helg tilbrakte jeg mye tid med venner og med vertsfamilien. På fredag dro jeg og Kelly på skuespillet som var satt opp av dramaklubben på skolen der noen venner og bekjente var med. Da det var slutt var Kelly sikker på at vi stod framfor verdens undergang grunnet styrtregnet som bøttet ned. Midt i ørkenen. Ja, vi er i ørkenen. Jeg hadde det helt fint, jeg, helt til Kelly sa: "Mari, I can't see anything! The windshield is all fogged up and it's so dark," da vi kjørte på hovedveien. Åpenbart så overlevde vi. På lørdag dro jeg og vertsfamilien på "Battle of the Bands" og så lokale band opptre. Bestevennen min David og bandet hans "The Spectators" spilte, men de vant dessverre ikke. En god opplevelse var det likevel.

Fra skolestykket "Pirates of Penzance".

Traveler of Home var populære blant publikum.

The Spectators med David på gitar.

Denne helga har vært travel, men god. På fredag fikk jeg møte mamma igjen for første gang på nesten 10 måneder. Det var så etterlengtet! Jeg lot være å ha maskara på øyevippene under og hadde med papir i veska, for jeg VISSTE at jeg kom til å grine. Alltid beredt! Hun skal være her i én uke sammen med meg og vertsfamilien. På lørdag var det pool party med organisasjonen min her i USA (CETUSA) og jeg fikk snakket med andre utvekslingsstudenter om året og om å dra hjem. Litt senere på dagen var det tid for mitt "Graduation Party" som vertsfamilien arrangerte. Det var godt å få tatt ordentlig farvel med de som har formet året mitt her i USA. Nå er det jo bare en uke til jeg drar fra Kennewick!


Jeg kommer til å skvise inn et siste blogginnlegg før jeg drar. Det er rart å tenke på at det er over og at jeg er tilbake i Norge 11. juni. Den siste uka skal jeg bruke på de som betyr mest her og på å skrive ned hva som surrer og går i skallen på meg. Vi sees snart!

- Mari

16. mai 2015

American Prom

Hei!

Forrige helg var det duket for prom, noe som er et høydepunkt for de fleste utvekslingsstudenter. Jeg dro med Danae som var min "date", og det var 14 håpefulle og gira juniors og seniors i promgruppa vår. Realiteten var like utrolig som den var sann: vi begynte på hår og sminke klokka 14, på tross av at vi ikke skulle møtes for å ta bilder før klokka 17. Til vårt forsvar hadde vi en god pause i midten der. En liten pause, i hvert fall. Jeg synes faktisk det var gøyere å fikse seg og ta bilder enn det var å være på prom, haha. Likevel var dette en opplevelse jeg ikke ville vært foruten.

Etter vi hadde tatt bilder i én time en liten stund dro vi på Country Gentleman og spiste middag. Etter det var det prom! Det som var kjempegøy var at de hadde en tradisjonell karusell der, noe som hevet totalinntrykket betraktelig. Etter prom er det en del vi kunne ha gjort, men jeg og Danae var helt slått ut, for ikke å glemme at linsene mine var så tørre at jeg hadde ca 2 mm mellom øyelokkene som jeg kunne se med. Vi stoppet på Walmart, kjøpte en frossenpizza, dro hjem, stekte pizzaen (dette burde være åpenbart) og spiste halve pizzaen hver.



Dette hadde vært PERFEKT hvis Danae kunne latt være å smelle igjen øyelokkene.







I morgen drar jeg og vertsfamilien til Seattle for å feire 17. mai. De har et 17. mai-tog der hvert år, så det skal bli spennende å se hvordan norskamerikanere feirer Norges grunnlovsdag! Jeg skal også møte Orinta (bloggen hennes her), en annen norsk utvekslingsstudent som jeg ikke har sett siden Soft Landing Camp i NYC for 9 måneder siden. Det skal bli så koselig! Jeg har ikke sett snurten av en nordmann på aldri så lenge.

- Mari

4. mai 2015

Catching Up

Hei!

Nå sitter jeg her litt forvirra. Det er liksom gjengangeren i det siste. Det er så vanskelig å begripe hvordan jeg skal dra fra alle og alt jeg er så glad i for å komme hjem til alle og alt jeg er så glad i. Å disponere tiden jeg har igjen er vanskelig. På én side har jeg lyst å gjøre så mye som mulig og tilbringe tid med alle her, og på en annen side har jeg bare lyst til å sitte her og ikke gjøre noe, og bare vente på å dra hjem.

Tusen takk for gode ord etter forrige innlegg!

Det er på tide at jeg får til noe hverdagsblogging igjen. For omtrent en måned siden ble jeg 18 år, noe som ikke mye å juble for her, spesielt ikke som utvekslingsstudent. Heldigvis blir jeg ikke yngre, så det går nok helt greit at jeg ikke er i Norge selv om jeg er 18. Jeg kommer fortsatt til å være 18 når jeg kommer hjem.

Siden sist har jeg tatt sertifikatet, slik at jeg kun trenger oppkjøringen når jeg kommer hjem. Det sparte jeg MYE penger på! Det kom på ca 4000 kr totalt. Tygg litt på den.




Ferdigtygd? Der, ja. Jeg sender litt varme tanker til dere som må betale 30 000. Heldigvis bestod selv om jeg traff fortauskanten da jeg lukeparkerte. Han merket av på "lack of skill", noe som bare er dumt og teit, for jeg parkerte helt fint selv om jeg rullet inn i fortauskanten i 0,001 km/t. Det var ikke noen kollisjon = jeg har skills.

Mamma hade kjøpt blomster og champagne til meg og satt det på rommet mitt i Norge! La oss takke høyere makter for at champagne ikke går ut på dato i løpet av de første to månedene.

Ann hadde laget cookies til meg, og jeg fikk en gratis kaffe fra Dutch Bros siden det var bursdagen min. Det høres kjempebra ut det altså, men det som kanskje ikke er så råfett er at jeg drakk den for fort og fikk koffeinsjokk. Prøv å følge med i timen når verden snurrer rundt deg, liksom. Jeg var svimmel og skjelven i rundt tre timer. Hvor mye kaffe putter de i det greiene der a? Det smaker jo ikke så mye kaffe, haha.

Da jeg kom hjem stod det blomster på rommet mitt fra vertsfamilien.

Jeg, vfamilien og Danae dro på P.F.Changs og hadde bursdagsmiddag.


Hvis du prøver veldig hardt, så kan det hende du ser at det sitter to mennesker der.

Den desserten her var bare helt syk. Krem er godt i SMÅ DOSER. Dette er ikke en LITEN DOSE. Du kan så vidt se cookien, jo.

Min andre dag som 18 tilbrakte jeg med Kelly, og vi dro på Fire og spiste pizza. For jeg hadde jo ikke inntatt nok kalorier den helga. Er det ikke sånn at kalorier ikke teller når du har bursdag? Det er sånn jeg funker, i hvert fall.



Jeg turte for første gang på nesten ett år å stikke lilletåa på innsiden av en frozen yoghurt-butikk. Fy søren jeg har brent meg på det greiene der før! Jeg er overbevist om at frozen yoghurt er en gave ifra djevelen, for jeg tar for mye HVER GANG. Også blir jeg så kvalm at jeg lover meg selv, mine venner og andre vitner at jeg aldri skal innom en frozen yoghurt-butikk (les: djevelens hule) igjen. Denne gangen tok jeg én type yoghurt og frukt. Det var det. Og opplevelsen ble langt mer behagelig. Jeg kan muligens gjøre dette igjen.

Og hva gjorde jeg siste dagen av bursdagshelga?

BAM. Klipte av alt nesten alt håret! Det har jeg hatt lyst til å gjøre så lenge. Det beste var kanskje reaksjonene jeg fikk fra typiske "white girls", som sa: "OH MY GASH, I WOULD'VE DIED. I WOULD'VE BAWLED MY EYES OUT! On a scale from one to dying, how much do you regret it?" Det vokser ut igjen, slapp av, haha!

Forrige helg dro jeg, vmor og vbestemor til Portland for å møte noen andre hyggelige damer. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; de er ikke dårlig selskap! Du skulle bare visst hva som foregår i nøttene på damer over 40. Vertsbestemor sa: "Who gives a flying fuck if you attend school at all in May?" Haha! Vi shoppet, spiste god mat og dro på en symfoni med et symfoniorkester og et band som covret Led Zeppelin.

Symfonien.

Jeg bestilte "the chocolate board". Også døde jeg litt. Denne desserten fikk meg faktisk til å bestemme meg for at jeg skal slutte og spise tilsatt sukker. Ærlig talt!

Vi tilbrakte ca. én time på Powell's Bookstore, og jeg fant tre nerdebøker (eller sakprosa, som det kalles på fagspråket) som jeg gleder meg kjempemye til å lese. Ikke vær for rask til å dømme nå; rekkefølgen på bildene er ikke riktig. Jeg skjønner at det er tilsatt sukker i kaffelatte, haha!

Let's shape our brainzz.

På vei hjem stoppet vi innom "Stonehenge", som er et monument som er inspirert av Stonehenge i England. Det ble bygget for å hedre krigshelter fra første verdenskrig. Dette var første gang vi stoppet her, på tross av at vi passerer dette hver gang vi drar til Oregon.





Ellers så koser jeg meg veldig med golf om dagen! Jeg prøver å nyte det så mye som mulig, for prisene for å spille golf i Norge er sikkert sendt fra djevelen, akkurat som frozen yoghurt-butikkene. Forferdelig verden, altså. Jeg er så glad for at jeg ble med på en skolesport og fikk oppleve den delen av amerikansk kultur; det anbefaler jeg alle utvekslingsstudenter!


Jeg får ikke denne til å funke... Da er den kanskje ikke så spennende, men.

Jeg skal prøve å opprettholde bloggingen, men det blir vanskeligere og vanskeligere jo nærmere jeg kommer slutten. Motivasjonen bare dør helt ut, og det gjør innleggene dårligere.

Vi sees om 5 uker, Norge!

- Mari

20. apr. 2015

52 dager

11. juni, ja. Det er ikke lenge til. Den 11. juni planter jeg føttene mine på norsk jord for første gang på ca 300 dager. Det har jeg gledet meg til siden jeg dro, og det har ikke noe med hvordan jeg har det her, for jeg har det jo fantastisk. Jeg har bare alltid gledet meg til å komme hjem igjen. De vanskelige sidene ved å komme hjem er egentlig ikke noe man tenker så mye på store deler av utvekslingsåret, men så kom det en "pre-departure packet" i posten, noe som brakte med seg måneders verdt med tenking.

Jeg har brukt en del tid på å søke rundt på nettet, men det er dessverre vanskelig å få oversikt over hvordan forskjellige typer personer reagerer på å komme hjem fra et lengre opphold i utlandet. Jeg liker å være forberedt, men det er ikke så lett, og for meg danner det grunnlag for bekymring. Tro det eller ei; ikke alt kan besvares på internett heller.

Jeg er faktisk mer redd for å komme hjem enn jeg var for å dra. Jeg er redd for å henge etter på skolen. Jeg er redd for å ha blitt lat med skolearbeid og for å ha mistet motivasjon og ork, så det blir vanskelig å ta det igjen. Jeg er redd for om jeg har forandret meg på en sånn måte at jeg ikke føler jeg passer inn i samfunnet lenger, og om det kommer til å påvirke vennskapene jeg har. Kommer jeg i det hele tatt til å ha alle vennene jeg hadde da jeg dro? Kommer jeg til å få omvendt kultursjokk? Hvor ille kommer det i tilfelle til å bli? Lista er lang.

Jeg prøver å nyte den siste tiden min her, men det er vanskelig å ikke tenke på alt det over.

Jeg gleder meg masse til å se dere alle igjen og jeg er glad i dere <3



12. apr. 2015

Spring Break

Hei!

Nå kommer det, dere! I spring break dro jeg som sagt til Mexico, nærmere bestemt Punta de Mita. Vi hadde vår egen leilighet på stranda og hadde kun noen få minutters gåtur til sentrum av den lille byen.

Da vi ankom flyplassen satte vi oss i en taxi og ble med på et heidundrende eventyr. Jeg ble helt slått i bakken av hvor mye kultur jeg fikk sett i løpet av min første time i Mexico. Først og fremst var jo kjøringen helt vill, med et halvt sekund til bilen foran oss mens vi kjørte i 60 km/t, haha. Palmetrærne var malt hvite i bunn, noe som tydeligvis var for å drepe insekter, og vi så en flokk med geiter som bare gikk på en sti ved siden av veien. Det var flere pickups (dette blir oversatt til "åpen varebil" på norsk, haha) som var fulle av folk på lasteplanet, og vi kjørte forbi flere små, søte trillebår og boder som solgte kun noen få varer. Da vi kom litt vekk fra byen vi landet i så jeg et meksikansk familieselskap, og da innså jeg at alle stereotypene offisielt var bekreftet. For en kultureksplosjon!

I løpet av (den ekstremt korte) ferieuka kjørte vi vannscootere, surfet, spiste noe meksikansk mat (litt utvasket blir det jo alltids på et feriested), hadde en utflukt til en annen by og gikk rundt i nabolaget og fikk derfor skvist inn enda mer meksikansk kultur. Jeg tenker at jeg ikke trenger å si så mye mer, så her kommer noen bilder.

Jeg trengte kanskje ikke så mye plass, men...

Leiligheten.

Utsikten fra leiligheten. Her satt jeg mye!










Utflukten vår til byen Sayulita. Denne plassen var stappfull av turister, og vi innså hvor fint det var å være i en mindre befolket by.


Utsikten fra en av restaurantene vi spiste på.

Fisketacos, ris og bønner.


Jeg kjøpte en kjempehatt!





Vannscootere!


Det var ferie, ja!

Kelly kommer når som helst nå, så jeg må avslutte. Har ikke sett henne på evigheter!

- Mari